Nyrealismen

Dette blogginnlegget er resultatet av et gruppearbeid i norsken. Siden alle på gruppen unntatt meg har bokmål som hovedmål, lot jeg hele innlegget bli på bokmål. Vi har lest tekstene «Markens grøde» av Knut Hamsun, Sommarkvelden av Olav Duun, langarane av KristoferUppdal, og Kransen av Sigrid Undset.

   

Markens grøde er et romanutdrag fra 1917, og er skrevet av forfatteren Knut Hamsun. Markens grøde handler om en bonde som startet å dyrke sitt eget jordbruk på et lite sted alene, som han kalte Sellanrå. Han gjorde alt gårdsarbeid selv, for hånd, men kunne ikke lese eller skrive. Årene gikk og flere og flere bønder flyttet til området og nye gårdsbruk vokste fram. De levde under en tid der industrialiseringen var på god vei å utvikle samfunnet.

Sommarkvelden er et utdrag fra romanen «I eventyre» (1920), som er fra romanserien «Juvikfolke» (1918-1923), skrevet av Olav Duun. I dette utdraget møter vi Odin og mora Elen, som er på vei til Kjelvika. Odin skal settes bort som gjetergutt i Kjelvika, fordi mora har giftet seg nylig, og den nye mannen hennes vil ikke at Odin skal bo hos dem.

Langarane er et romanutdrag fra «Kongen» (1920) av Kristofer Uppdal. Romanen er nummer fire i et verk på 10 bind, og handler om unge Tørber Landsem som, etter å ha sett faren dra hjemmefra, selv drar i vei og blir en del av det barske og brutale rallarmiljøet sammen med Sulis-kongen, som blir en slags farsfigur for Tørber.

Kransen handler om middelalderjenta Kristin Lavransdatter. I det utdraget vi leste var handlingen lagt til et sted hvor hun møter en gutt hun gjerne vil være sammen med. Tvisten er at foreldrene allerede har forutbestemt hvilken mann hun skal tilbringe livet sammen med. Kristins handlinger strider i mot hva foreldrene har bestemt for henne.

Den nyrealistiske diktingen fra første halvdel av 1900-tallet gjenspeiler store endringer i det nye hundreåret og tar for seg både personlige og politiske utfordringer i samtiden. I teksten Markens grøde leser man om endringene som oppsto i samfunnet på1900-tallet. Spesielt om modernisering av landbruket. Jordbruksarbeid gikk fra å være en naturkraft til å bli mer en industrialisert kraft. Det oppstod også personlige utfordringer under denne moderniseringstiden. I Markens grøde kommer den personlige utfordring veldig godt frem, da bonden Isak skulle bygge en slåmaskin. For å kunne klare å bygge denne slåmaskinen måtte han følge en bruksanvisning, men bonden kunne ikke lese eller skrive, så han gjettet seg frem til resultatet. Han var fast bestemt på at han skulle klare dette, for han ville ikke bli sett ned på av de andre på grunn av sin svakhet, og spesielt ikke av sin sønn. Til slutt sto slåmaskinen ferdig montert, men spørsmålet var om den fungerte. Han prøvde den og den klippet gress. Isak var så stolt og samlet folket i gårdsområdet for å vise fram den nye arbeidskraften, men selvfølgelig gikk ikke det som planlagt. Maskinen ville ikke slå. Sønnen leste bruksanvisningen og startet å rette på farens feil, men Isak unnskyldte seg bare med at han ikke hadde brillene til hjelp. I denne situasjonen kommer det godt fram at faren ikke vil virke «dummere» enn de andre. Spesielt ikke dummere enn sønnen, selv om de levde i en tid der samfunnet var blitt mer modernisert.

Samfunnsendringer som kom med 1900-tallet kommer også sterkt til syne i utdraget Sommarkvelden av Olav Duun. Sigmund Freuds teori om at barndommen hadde stor betydning for utviklingen av individet preger teksten. Utdraget handler om Odin som skal settes bort. Dette kan være en hendelse i barndommen hans, som endrer den han blir som voksen. Gjennom teksten gir Odin uttrykk for at han modnes mer og mer. I begynnelsen sier han ting som en hver syvåring sier, men på slutten når mora må gå fra han, viser Odin at han har blitt moden nok til å akseptere at han må bli igjen. Han henger seg ikke på mora, han gråter ikke, han springer ikke etter henne, han aksepterer det bare. På vei hjem igjen undrer også mora seg om det hun gjør er det rette. Dette temaet kan ha rot i Freuds teori om barndommen.
Personlige utfordringer kommer til syne hos både mora og sønnen. Mora må gjennomføre et vanskelig valg, mens sonen må takle det å være på en ny plass med nye mennesker, uten mora.

Langarane er lagt til rundt år 1900, og handler om livet til rallarene. Romanen skildrer framveksten av arbeiderklassen i Norge, og fagorganiseringen som fulgte. I denne tiden foregikk det en overgang fra bondesamfunnet til arbeider- og rallarkultur, og hovedpersonen, Tørber, rømmer fra livet som bondegutt og blir heller omstreifende rallar. I utdraget gis det uttrykk for at Tørber ikke har et enkelt liv, og det går inn på psyken hans. Han vet selv at han bedriver kriminelle handlinger, som ulovlig salg av sprit, men han fortsetter å gjøre dette da han heller ønsker å være lojal mot ”kameratene”. I og med at han er klar over at det han gjør er ulovlig er han bestandig nervøs og redd for at han skal bli tatt og at de hjemme skal finne ut av hva han driver med. Langarane skildrer likevel også det sterke samholdet og kameratskapet mellom rallarene.

Novellen om Kristin Lavransdatter tar opp flere temaer som er vevd godt inn i hverandre. Europa begynte å bli sekularisert og var mindre avhengig av hva kirken mente og sa. Det var et større fokus på det selvstendige individ. Mennesket skulle få ta sine egne valg uten at en gruppe, enten religiøse institusjoner eller familien, skulle påvirke beslutningen. Arrangerte ekteskap mast sin glød på grunn at dette synet, og nettopp dette er tatt opp i Kransen. Familien har bestemt at Kristin skal gifte seg med Simon Darre, men hun vil heller være sammen med den gutten hun har følelser for. Sigrid Undset fremhever det ansvaret kvinnene har for sitt eget liv. Hun skylder ikke på samfunnet, slik som litteraturen på slutten av 1800-tallet gjorde. Skylden og ansvaret ligger hos individet. Konflikten mellom religion og egen vilje står sentralt i teksten.

 Nyrealistene prøvde å skape et realistisk og troverdig bilde av mennesker og miljø i diktingen sin. De litterære midlene forfatterne bruker er ganske like, og man kan se mye av det samme gå igjen i tekstene. Det blir brukt litterære virkemiddel som besjeling, mye adjektiv, mye komma og lange setninger, kontraster, sammenligninger, gjentakelser, dialekt, og bruk av sanser.

Både ”Markens grøde” og Sommarkvelden er fortalt i kronologisk rekkefølge, der den begynner midt i en handling. Forfatterne i forteller gjennom en autoral synsvinkel. Fortelleren står utenfor handlingen og gir innsyn i flere personer. Språket er preget av dialekt, spesielt i dialogene. Det er heller ikke så høytidelig.
 
Typiske trekk med fortellermåten i begge tekstene, er at fortelleren står utenfor handlingen, men gir leseren innsikt i flere personer. Leseren får også innsikt i miljøet ved skildringen av naturen og miljøet. Teksten Sommarkvelden er også skrevet i fortid, som kan få det til å virke som et minne som fortelles. Personskildringen er full av nyanser og motsetninger. Miljøskildringene tar opp en stor del av teksten. Hver lukt, lyd og syn er skildret klart og levende. Språket er preget av dialekt, spesielt ved dialog. Komposisjonen er klassisk i tekstene.

Språket i Langarane er skrevet på dialekt og skildringen har et sterkt nasjonalt preg, noe som er typisk for nyrealismen. Dette var med på å skape et mer naturlig og troverdig bilde av miljøet og personene.

Språket i disse fortellingene er ikke helt som språket i bøker i vår tid. Likevel liker jeg disse tekstene godt. Fokuset på individ får en til å forstå og kjenne seg igjen i fortellingen, selv om en kanskje ikke har noen kjennskap til den sosiale settingen. Det at en bruker mye dialekt får også tekstene til å fremstå som mindre høytidelig, som igjen kan nå ut til en større gruppe lesere.                                                                                                                   

Forfattarportrett

I norskfaget har me dette halvåret halde presentasjonar om ein skjønnlitterær forfattar. Eg valte å presentere Unni Lindell. Ho er mest kjend for kriminalromanane om førstebetjent Cato Isaksen. Sjølv om ho også har skrive mange barnebøker, ungdomsbøker og dikt. I bøkene hennar skriv ho ofte om det kvardagslege, med eit enkelt språk prega av dialekt. Spenning og mystikk er ein stor del av forfattarskapen hennar. Karakterane er ofte skildra med psykologisk innsikt som viser samanheng mellom handling og hendingar. Ho viser svært stor innleving i kva som helst situasjon.

Roald Dahl var favorittforfattaren min då eg var yngre. Han har skrive fantasifulle historier der kva som helst kunne skje. Historier som «Charlie og sjokoloadefabrikken», «Mathilda», og «Danny og den store fasanjakten». I seinare tid har eg funne stor glede i mange andre bøker med variasjon av sjangrar.

Eg har alltid likt skjønnlitteratur. Nokre skjønnlitterære bøker fangar merksemda di så du ikkje klarer å leggje frå deg boka. Om ei bok er verkeleg god kan man drøyme seg heilt bort.

Skjønnlitterært program

Denne veka har vi satt saman eit avgrensa skjønnlitterært program i Norsktimane. Gruppa mi ville då lage eit høyrespel, av ei forteljing av Astrid Lindgren.

Valet fall på Emil frå Lønneberget. Me gjekk gjennom ei forteljing me hadde lest då me var yngre. Alle på gruppa hadde gode minner frå denne forteljinga, enten gjennom film, bok, eller lydbok. Så laga me eit manus, etter det følgde mykje arbeid med innspeling og redigering av høyrespelet.

Forholdet mitt til skjønnlitteratur er ganske godt. Sjølv om det aldri har vore noko «kult» å lese bøker, spesielt på barne-/ungdomsskulen, har eg alltid likt å lese bøker. Eg er eigentleg veldig takknemleg for at mamma tvinga meg til å lese bøker i feriane, når eg kjeda meg. Å lese skjønnlitterære bøker fangar interessa mi på ein heilt anna måte enn fagtekster.

Bøker som Emil frå Lønneberget blei lest høgt for oss då me var små. På skulen, heime av besteforeldre eller av foreldre. Alle på gruppa hadde gode minner frå desse forteljingane. Å lage ein eigen versjon av eit høyrespel, var noko me trudde kom til å være kjekt for resten av klassen å høyre. Me ønskte at dei som høyrde på ville like at ein tekst vart framført på ein ny måte. Høyrespel er jo også noko som ofte er retta mot barn, derfor kjendes det naturleg å framføre ei histore om Emil.

 

Litterære program

GeorgBrandes og Knut Hamsun hadde ulike syn på kva det litterære programmet skulle innehalde på 1800-talet. Brandes gjev utrykk for at ein ikkje skal skrive om fantasiar og sjelelivet i foredraget sitt «Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur», frå 1871. Han meinte at litteraturen skulle ta opp spesielle tema, slik at det skulle bli debatt om det.

Knut Hamsun meinte det noko heilt anna. I artikkelen «Det ubevisste sjeleliv» frå 1890, skriv han at dei fleste menneskjer har opplevd augeblikk der ein får kjensler og tankar som er ubeskrivelege. Ein treng ikkje vere gal sjølv om ein har hatt slike augeblikk. Hamsun meinte at det var viktig å skrive om det ukjente ved sjelelivet, og at ein skulle beskrive komplekse menneskjer og ikkje berre typar.

Eg likar ideen til Hamsun om sjelelivet, der tankar og kjensler vært fletta inn med samfunnsmessige problem. Det eg likar å lese om er forskjellige situasjonar menneskjer i dag finn seg i. Slike situasjonar ein sjølve kan kjenne seg att i, men også tekster der ein kan setje seg inn i kva ein person i ei heilt anna livssituasjon tenkjer og føler.

Ekteskap og samliv

August Strindberg tar opp temaet ekteskap og kvinnas frigjering i Giftas I (1884). Her får me vete at Strindberg meiner at om ei kvinne er utru, er det verre enn om mannen er det. Han meiner det er verre sia ei kvinne kan holde det skjult for mannen og la han jobbe for ein anna manns barn. Å seie at det er verre når ei kvinne er utru, er nesten det same som å seie at det ikkje er så gale om mannen er utru. Om ein skal ha eit godt forhold til nokon som helst, må man først og fremst være ærleg. Det kjem som oftast ikkje noko godt ut av utruskap, mann eller kvinne.

Strindberg meiner også at Nora er egoistisk som bryt ut av ekteskapet med Helmer, i Ibsens ”et dukkehjem”. Eg klarer ikkje å setje meg heilt inn i kva som var akseptabelt på den tida dette stykket vart skrevet, men utifrå korleis det er i vår tid vil eg faktisk være litt einig med Strindberg. Om det ikkje hadde vore barn i biletet ville eg ha sagt at Nora gjorde det rette. Å vise at kvinner også kan bryte ut av ekteskapet om dei er ulykkeleg er ein beundringsverdig handling. I dette tilfellet reiser ikkje Nora bare frå ektemannen sin, men også barna. Med tanke på barna, vil eg sei at Nora er egoistisk som drar.

Å bryte ut av eit ekteskap er nok inga lett avgjering. Kanskje det er derfor fleire og fleire lever i sambuarskap lenge før dei bestemmer seg for å gå inn i ekteskap ilag. Om ein bare lever i sambuarskap med nokon, kan man bryte ut av forholdet utan skilsmisse. Eg meiner også at det er lurt å bu i lag med personen ein vil gifte seg med, i god tid før ekteskap inngåas. Slik kan ein finne ut om ein passar saman, uvanar og irritasjonsmoment vil heller ikkje komme som ei overrasking når ein er gift.

Me lever i eit moderne samfunn der det er vanleg å bu saman før ein gifter seg, men betyr det at ekteskap vert overflødig og unødvendig av den grunn? Eg ser på ekteskap som eit seriøst val ein tar for å vise at ein vil verte gamal ilag med den personen ein gifter seg med. Derfor vil eg seie at ekteskap framleis er nødvendig i vårt samfunn, for dei som ønskjer det.

1800-talet: dansk, nynorsk eller bokmål?

På 1800-talet var språkdebatten i full gong. Det var tre hovudsynspunkt i debatten; å behalde dansk som skriftspråk, å lage eit heilt nytt skriftspråk, og å fornorske det danske skriftspråket.

KnudKnudsen var ein sentral person i arbeidet om eit norsk skriftspråk. Han la fram forslag til korleis ein kunne forandre grammatikk og framandord. Målet til Knud Knudsen var å skape eit norsk skriftspråk som alle i heile landet kunne bruke og forstå, men han meinte at ein gradvis måtte fornorske dansken, ikkje lage eit heilt nytt skriftspråk. Han ville ta ”Gradvishetens vej, ikke bråhastens”.

Knud Knudsen tok utgangspunkt i byfolkets ”dannede dagligtale”. Han meinte at det var få skilnader på daglegtalen frå by til by. I motsetnad til alle dialektane på bygda, som varierte veldig utifrå kvar i landet ein budde. Derfor brukte han  dei høgare klassane si daglegtale som mal for den gradvise overgongen frå dansk til norsk. Han ville også at landsmålet og riksmålet til slutt skulle smelte saman til eit skriftspråk som vart felles for heile Noreg. Han såg altså at begge dei skriftlege retningane jobba for det same målet, å gje det norske folket eit skriftspråk som likna daglegtalen.

 
Om eg skulle sett vekk ifrå korleis riksmål og landsmål har utvikla seg i dag til bokmål og nynorsk, ville eg nok hatt mest sympati for riksmålet. Eg er veldig einig med Knudsen om at ein heller gradvis burde skifte ut ord og grammatiske reglar, enn å skape eit heilt nytt skriftspråk. For eksempel kunne jo dei høgare klassane allereie skrive og lese dansk. Eg tenkjer at det ville vore lettare å få dei med på å bruke eit skriftspråk som var små forandringar i, enn å gje dei reglar og ordlister for eit heilt nytt skriftspråk.

Sjølvsagt meiner eg ikkje at skriftspråket kunn skulle være for dei høgare klassane i landet. Dei på bygda måtte jo også kunne kjenne igjen daglege ord i skriftspråket, men sidan det var så mange ulike dialektar på bygda ville det nok alltid ha vore nokon som hadde følt seg forbigått.

Emily Dickinson

Medan Emily Dickinson levde, fekk ho berre 7 av 1789 dikt publisert. Seinare vart ho omtalt som ein av dei største amerikanske diktarane fram til vår tid. I dag blir ho sett på som ein viktig del av moderne litteratur. Dikta hennar har varierande rytme, der ho blandar vers med rim og vers utan rim. Ho brukar eit høgtideleg språk, men også kvardagsspråk. Tema som Gud, kjærleik, håp, død, og livet står sentralt i dikta hennar.

Det eg likar best med dikta hennar er korleis ho skriv om konkrete ting for å beskrive og fortelje om noko som eigentleg er abstrakt. Ein må bruke litt tid på å forstå kva ho eigentleg meiner, men eg synast at det gjer dikta endå betre. I diktet ”hope is the thing with feathers” brukar ho ein fugl som eit bilete av håp.

“Hope” is the thing with feathers—
That perches in the soul—
And sings the tune without the words—
And never stops—at all—

And sweetest—in the Gale—is heard—
And sore must be the storm—
That could abash the little Bird
That kept so many warm—

I’ve heard it in the chillest land—
And on the strangest Sea—
Yet, never, in Extremity,
It asked a crumb—Of Me.

Emily Dickinson (1861)

Ho forklarar at håp er noko vakkert som aldri vil ta slutt. Det finnast i sjela vår, og ein kan finne håp i alle slags forhold. ”I died for beauty” er også eit dikt eg likte veldig godt. Diktet er på ein måte litt grotesk fordi ho skriv om gravkammer og død, men likevel er det ikkje prega av sorg og kulde. Ho klarer å gje lesaren ei kjensle av ro og glede.

I died for beauty, but was scarce
Adjusted in the tomb,
When one who died for truth was lain
In an adjoining room.

He questioned softly why I failed?
"For beauty," I replied.
"And I for truth - the two are one;
We brethren are," he said.

And so, as kinsmen met a-night,
We talked between the rooms,
Until the moss had reached our lips,
And covered up our names.  

Emily Dickinson

Emily Dickinson skriv om tema som aldri går ut på dato. Ein kan kjenne seg att i dikta ho har skreve og tankane hennar har framleis mykje å seie i vår tid. Tema som kjærleik, død, livet etter døden, håp og tru, er noko menneske alltid vil gruble over.

Her kan du finne fleire dikt av Emily Dickinson, eller her.