Norskfaget

Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet har fått mye kritikk, spesielt for å være for omfattende og ambisiøs. Gunnar Skirbekk er en av kritikerne og har nylig ytret sine meninger i en kronikk i BT. I kronikken sier han at «Utdanningsdirektoratet har ikkje levd opp til ansvaret sitt. Dei leverer høgttravande og innhaldstom pedagogisk retorikk og stiller urealistiske krav til elevane i norskfaget.» Planen skal nå revideres og en arbeidsgruppe har lagt frem sitt forslag.

Jeg går nå studiespesialisering VG3 og har blitt undervist i følge denne læreplanen siden ungdomsskolen. Som elev har jeg ikke merket så utrolig mye vansker angående læreplanen, annet enn at norskfaget er ganske stort og har deler av tema som en heller burde tatt med i historie- eller religionsfaget. Lærerne som faktisk skal legge frem en plan for å hjelpe oss med å nå alle kravene i læreplanen har nok mer å si om saken.

Norsk for meg handler i hovedsak om litteratur og det norske språket. I læreplanen står det «Et hovedmål for opplæringen i norsk gjennom hele grunnopplæringen er språklig selvtillit og trygghet i egen kultur som grunnlag for utvikling av identitet, respekt for andre kulturer, aktiv samfunnsdeltakelse og livslang læring.». Dette virker på meg som et mål en burde sette i religionsfaget eller samfunnsfaget i VG1, ikke norsk. Jeg er helt enig i kritikken om at læreplanen for norskfaget er for omfattende og ambisiøs.

Norskfaget må føles relevant for dagens elever, en må finne emner som appellerer til dem, og som kan fange interessen deres. Svært få elever mestrer sjangere som kåseri eller essay. Kanskje fordi de føler at de aldri kommer til å få bruk for disse sjangrene etter eksamen. En kunne tatt med blogg, film- og spillanmeldelser, dramatisering, reklame både i video og sammensatt av bilde og tekst, lese tekster om tidsrelevante spørsmål, animasjoner, eller delta i debatter i aviser og på internett med leserbrev om noe en bryr seg om. Da kan man kutte ut noen av de gamle kjedelige emnene, eller kanskje kombinere de med nye og mer moderne sjangre. For eksempel kunne man ha laget leserbrev som er satt til språkstriden, eller en anmeldelse av et av Ibsens teaterstykker. Det er mye som kan gjøres for å tiltrekke elever til norskfaget, slik at flere både mestrer og liker det.

Jeg fant et blogginnlegg av lærer Bjørn Helge Græsli, som kommer med mange gode momenter og forslag til hva som kan gjøres med norskfaget. Om du finner dette temaet interessant vil jeg anbefale deg å lese blogginnlegget, her.

Litteratur etter 1980

I det siste har vi sett på litteratur fra tiden etter 1980. Vi har lest romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik (1997) og sett på korte utdrag av andre tekster. En av disse tekstene var et utdrag av romanen Coka Hola Company av Abo Rasul (alias Matias Faldbakken) (2001). Denne romanen handler om en misantropisk mann, altså en menneskefiendtlig mann, som kaller seg selv Simpel. Han driver et pornofilmselskap for å finansiere det han kaller aksjoner mot det han hater. Han hater alt fra folk på trikken og junkies til familieliv, media, kultur og pedagoger.

I utdraget befinner Simpel seg i et TV-studio for et talk show der han blir intervjuet av programleder Peter Nilsen om sitt «prosjekt», som går ut på å aksjonere mot det meste mennesker gjør. Simpel sitter for øyeblikket i varetekt siktet for et voldsovergrep, der han tatoverte fascinasjon på magen til en kulturarbeider som han hadde dopet ned. Dette var en del av hans misantropiske aksjoner. Simpel fremstilles som en veldig sint og misfornøyd person, som hater alt og alle. Samtidig støtter publikumet i salen Simpels utspill, til Simpels store misnøye. Han blir mer og mer forbanna over jubelen han får av publikum. Det er tydelig at Simpel prøver å provosere, men mislykkes.

Jeg tror temaet handler om at ingenting provoserer lenger. Simpel sitt prosjekt burde være ganske provoserende, men både publikumet og programlederen virker utrolig støttende til det. Det er tydelig at han vil sjokkere eller provosere folk, og når han mislykkes med dette blir han rimelig forbanna. Språkbruken hans virker også som et verktøy for å provosere, men publikum bare jubler enda mer når han prater.

Utdraget av romanen representerer litterære tendenser fra skittenrealismen, som ofte tar opp den triste hverdagen til desillusjonerte tapere som kun er omringet av kvalme og ubehag. Menneskene er sære og kommuniserer svært dårlig med hverandre. Det finnes ingen tabuer, verken språklige eller tematisk. Utdraget passer perfekt til beskrivelsen av skittenrealisme.

Abo Rasul er forfatter av enda en roman om misantropi, Macht und Rebel (2002). Begge romanene er beskrevet som rå og overdrevet ekle. Om jeg skal dømme fra utdraget jeg har lest, vil jeg si at det som karakteriserer tekstene hans er negativ overdrivelse og et hverdagslig språk. Jeg likte utdraget ganske godt når jeg fikk tenkt meg om. Det var ikke som noen andre tekster jeg har lest tidligere. Utdraget fikk meg til å le og føle avsky på en og samme tid.

Ferdig med fordypning!

Nå er jeg ferdig med fordypningsemnet i norsk. Jeg valgte, som dere kan se i forrige innlegg, å fordype meg i tegneserier. Dette gjorde jeg fordi jeg egentlig visste ganske lite om tegneserier og de ulike faktorene som spiller inn i tegneseriene. Jeg har lest mange bøker og sett mange filmer, så jeg kunne ha valgt å fordype meg i adaptasjon fra bok til film, som mange andre i klassen gjorde. Også derfor valgte jeg tegneserier, jeg ville velge noe som ikke alle hadde valgt.

Det gikk fort opp for meg at emnet Tegneserier er en hel verden, som jeg ikke visste om. Det finnes utrolig mange forskjellige tegneserietyper, dette fordi tegneseriene må passe til tiden den er laget i og til de sosiale omstendighetene. Dette gjorde det ekstra vanskelig å avgrense området jeg ville fordype meg i. Problemstillingen min ble til slutt: «Hva kjennetegner tegneseriene «Pondus» og «Tommy og Tigern»? Med utgangspunkt i bøkene Pondus 0-6 og Tommy og tigern På den grønne eng».

Jeg likte at vi fikk arbeide ganske fritt med emnet, men dette gjorde jo også at vi måtte ta ansvar for å få gjort oppgaven. Jeg syntes at det var vanskelig å finne ut hvor jeg skulle starte arbeidet, og hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg lærte mye om emnet mitt, men det viktigste jeg lærte av å arbeide med dette, må ha vært at jeg har en del forbedringsmuligheter i forhold til måten å jobbe på. Om jeg kunne gjort noe annerledes, ville jeg ha brukt tiden bedre og fordypet meg enda mer innenfor emnet.

Fordypningsemne

Nå er tiden inne for å begynne på et fordypningsemne i Norsk.
I læreplanen står det:
"Mål for opplæringen er at eleven skal kunne gjennomføre arbeidet med en selvvalgt fordypningsoppgave og utforme den som en muntlig, skriftlig eller sammensatt tekst med språklig, litterært eller annet norskfaglig emne"

Jeg har valgt å fordype meg i tegneserier. Tegneserier finnes over alt. På internett, i aviser og i egne blader. Det finnes tegneserier for både barn og voksne. At noen klarer å tegne personer og dyr i en morsom eller interessant situasjon forundrer meg. Jeg tror dette kan bli både gøy å interessant å fordype seg i, derfor valgte jeg tegneserier.

Talemål

I Norge finner vi veldig mange forskjellige dialekter, eller talemål. Jeg kommer fra Vestlandet, nærme Bergen. Talemålet mitt har visse likheter med den Bergenske dialekten, som skarre-r og ingen tjukk L. Likevel skiller talemålet mitt seg ganske mye fra talemålet til en bergenser. Når jeg snakker bruker jeg ord som «eg», «ikkje», «gjera», «ei jenta» og «den jento».  Der jeg bor snakker de fleste som jeg gjør, selv om den bergenske dialekten har spredd seg utover i distriktene. Jeg går på en skole som ligger en time nærmere Bergen enn der jeg bor. Her har de fleste et bergensk talemål.

Noen ganger merker jeg at jeg legger om talemålet mitt litt, alt etter hvem jeg snakker med. Snakker jeg med medelever fra skolen min, bruker jeg noen av ordene de gjør. Snakker jeg med mamma og pappa, snakker jeg mer «Stril». Det er merkelig hvordan jeg noen ganger ikke engang merker at jeg legger om talemålet mitt.

Adaptasjon

Adaptasjon kommer av det latinske ordet adaptare, som betyr å tilpasse.  Adaptasjon fra litterære tekster til film er så vanlig at rundt en tredjedel av alle filmer bygger på en bok. Mest vanlig har det vært å bruke en roman som utgangspunkt for filmmanus. En grunn til dette kan være at romanen allerede har blitt en stor hit, derfor er sjansen stor for at filmen også blir en hit. "Harry Potter" ble en stor suksess da bøkene kom i butikken. Og en like stor hit som film.

Romaner jeg har lest som har blitt adaptert til film har ofte vært bedre enn filmen. Det positive med film er at man kan manipulere bilder til å se veldig ekte ut. Det blir en slags kunstform nesten. Bøker kan likevel fortelle deg mer enn en film, mener jeg. I noen bøker beskrives situasjonen helt ned til lukt og stemning. Ofte får man også vite hva de forskjellige personene i boken tenker og føler.

Filmen "Tatt av kvinnen" er bygd på en roman av Erlend Loe. Denne filmen har vi sett i norsktimen. Jeg tror filmen prøver å formidle forholdet mellom mann og kvinne, samtidig som den viser oss hvordan hovedpersonen til slutt må ta styringen i sitt eget liv og finne ut av hva han selv ønsker av det. I denne filmen brukes mye voice-over, som fungerer som en fortellerstemme. Bruken av dette gir en sterk følelse av at hovedpersonen forteller oss om livet sitt, samtidig som det blir illustrert med scener. Jeg syntes at filmen var ganske god og til tider morsom i og med at de overdrev en del. Filmen er absolutt verdt å se.


Her kan du se traileren til "Tatt av kvinnen".

Sidemål

Kunnskapsdepartementet la tirsdag 24.1. fram til høring et forslag om å endre norskfaget. Forslaget som er utarbeidet av Udir innebærer blant annet at det bare skal være en skriftlig karakter i norsk. Det betyr altså at det blir slutt på egen karakter i sidemål, og at den skriftlige karakteren skal omfatte ferdigheter både i nynorsk og bokmål.

Dette forslaget virker på mange kun som et påskudd for å gjøre mindre. Det virker ikke som politikerne har troen på at elevene klarer å lære seg både nynorsk og bokmål like godt, og derfor gjør de oss heller en stor bjørnetjeneste ved å si at vi skal slippe å vurderes i hver skriftnorm. Å lære seg begge skriftnormene er ikke uoppnåelig, alt som trengs er at en er innstilt på å gjøre sitt beste og faktisk arbeide for det. En må jobbe for å klare målene sine, det må man gjøre i alle fagene på skolen og i alle andre oppgaver i livet.

En veldig liten andel av norske elever velger nynorsk som sitt hovedmål, og mange mener at denne endringen i norskfaget vil svekke opplæringen i nynorsk. «Vi vet at karakterer er undervisnings- og læringsstyrende for elevers prioritering av arbeidet. Derfor må vi ha en egen karakter i sidemål både i ungdomsskolen og den videregående studieforberedningen», sier Håvard B. Øvregård til NRK. Jeg er enig i det Øvregård sier, om en ikke er motivert til å lære seg skriftnormen vil en prioritere det bort, og slik kan nynorsken svekkes.

Underholdningsprogrammet nytt på nytt spøker også om det nye forslaget som utarbeides. Blant annet spøker de om at det er mye som er lettere enn å lære seg nynorsk, så hvorfor ikke heller ta det inn i skolen. Her kan du se klippet av sendingen.

Dette halvåret skal jeg skrive innleggene mine på sidemålet mitt, som er bokmål. Jeg har alltid hatt nynorsk som mitt hovedmål, så det falt naturlig å velge dette når vi fikk velge eget hovedmål. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye over valget, men jeg husker at foreldrene mine ville at jeg skulle velge nynorsk, selv om de begge skriver bokmål.

Selv mener jeg at jeg behersker begge målformene like godt, og at jeg fint klarer å uttrykke meg på både bokmål og nynorsk. Det er ikke så mye som skal til for å beherske begge målformene. Vi får ofte muligheten til å øve oss på å skrive både nynorsk og bokmål fordi vi må gjennom vurderinger av begge målformene.