Norskfaget

Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet har fått mye kritikk, spesielt for å være for omfattende og ambisiøs. Gunnar Skirbekk er en av kritikerne og har nylig ytret sine meninger i en kronikk i BT. I kronikken sier han at «Utdanningsdirektoratet har ikkje levd opp til ansvaret sitt. Dei leverer høgttravande og innhaldstom pedagogisk retorikk og stiller urealistiske krav til elevane i norskfaget.» Planen skal nå revideres og en arbeidsgruppe har lagt frem sitt forslag.

Jeg går nå studiespesialisering VG3 og har blitt undervist i følge denne læreplanen siden ungdomsskolen. Som elev har jeg ikke merket så utrolig mye vansker angående læreplanen, annet enn at norskfaget er ganske stort og har deler av tema som en heller burde tatt med i historie- eller religionsfaget. Lærerne som faktisk skal legge frem en plan for å hjelpe oss med å nå alle kravene i læreplanen har nok mer å si om saken.

Norsk for meg handler i hovedsak om litteratur og det norske språket. I læreplanen står det «Et hovedmål for opplæringen i norsk gjennom hele grunnopplæringen er språklig selvtillit og trygghet i egen kultur som grunnlag for utvikling av identitet, respekt for andre kulturer, aktiv samfunnsdeltakelse og livslang læring.». Dette virker på meg som et mål en burde sette i religionsfaget eller samfunnsfaget i VG1, ikke norsk. Jeg er helt enig i kritikken om at læreplanen for norskfaget er for omfattende og ambisiøs.

Norskfaget må føles relevant for dagens elever, en må finne emner som appellerer til dem, og som kan fange interessen deres. Svært få elever mestrer sjangere som kåseri eller essay. Kanskje fordi de føler at de aldri kommer til å få bruk for disse sjangrene etter eksamen. En kunne tatt med blogg, film- og spillanmeldelser, dramatisering, reklame både i video og sammensatt av bilde og tekst, lese tekster om tidsrelevante spørsmål, animasjoner, eller delta i debatter i aviser og på internett med leserbrev om noe en bryr seg om. Da kan man kutte ut noen av de gamle kjedelige emnene, eller kanskje kombinere de med nye og mer moderne sjangre. For eksempel kunne man ha laget leserbrev som er satt til språkstriden, eller en anmeldelse av et av Ibsens teaterstykker. Det er mye som kan gjøres for å tiltrekke elever til norskfaget, slik at flere både mestrer og liker det.

Jeg fant et blogginnlegg av lærer Bjørn Helge Græsli, som kommer med mange gode momenter og forslag til hva som kan gjøres med norskfaget. Om du finner dette temaet interessant vil jeg anbefale deg å lese blogginnlegget, her.

Litteratur etter 1980

I det siste har vi sett på litteratur fra tiden etter 1980. Vi har lest romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik (1997) og sett på korte utdrag av andre tekster. En av disse tekstene var et utdrag av romanen Coka Hola Company av Abo Rasul (alias Matias Faldbakken) (2001). Denne romanen handler om en misantropisk mann, altså en menneskefiendtlig mann, som kaller seg selv Simpel. Han driver et pornofilmselskap for å finansiere det han kaller aksjoner mot det han hater. Han hater alt fra folk på trikken og junkies til familieliv, media, kultur og pedagoger.

I utdraget befinner Simpel seg i et TV-studio for et talk show der han blir intervjuet av programleder Peter Nilsen om sitt «prosjekt», som går ut på å aksjonere mot det meste mennesker gjør. Simpel sitter for øyeblikket i varetekt siktet for et voldsovergrep, der han tatoverte fascinasjon på magen til en kulturarbeider som han hadde dopet ned. Dette var en del av hans misantropiske aksjoner. Simpel fremstilles som en veldig sint og misfornøyd person, som hater alt og alle. Samtidig støtter publikumet i salen Simpels utspill, til Simpels store misnøye. Han blir mer og mer forbanna over jubelen han får av publikum. Det er tydelig at Simpel prøver å provosere, men mislykkes.

Jeg tror temaet handler om at ingenting provoserer lenger. Simpel sitt prosjekt burde være ganske provoserende, men både publikumet og programlederen virker utrolig støttende til det. Det er tydelig at han vil sjokkere eller provosere folk, og når han mislykkes med dette blir han rimelig forbanna. Språkbruken hans virker også som et verktøy for å provosere, men publikum bare jubler enda mer når han prater.

Utdraget av romanen representerer litterære tendenser fra skittenrealismen, som ofte tar opp den triste hverdagen til desillusjonerte tapere som kun er omringet av kvalme og ubehag. Menneskene er sære og kommuniserer svært dårlig med hverandre. Det finnes ingen tabuer, verken språklige eller tematisk. Utdraget passer perfekt til beskrivelsen av skittenrealisme.

Abo Rasul er forfatter av enda en roman om misantropi, Macht und Rebel (2002). Begge romanene er beskrevet som rå og overdrevet ekle. Om jeg skal dømme fra utdraget jeg har lest, vil jeg si at det som karakteriserer tekstene hans er negativ overdrivelse og et hverdagslig språk. Jeg likte utdraget ganske godt når jeg fikk tenkt meg om. Det var ikke som noen andre tekster jeg har lest tidligere. Utdraget fikk meg til å le og føle avsky på en og samme tid.