Norskfaget

Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet har fått mye kritikk, spesielt for å være for omfattende og ambisiøs. Gunnar Skirbekk er en av kritikerne og har nylig ytret sine meninger i en kronikk i BT. I kronikken sier han at «Utdanningsdirektoratet har ikkje levd opp til ansvaret sitt. Dei leverer høgttravande og innhaldstom pedagogisk retorikk og stiller urealistiske krav til elevane i norskfaget.» Planen skal nå revideres og en arbeidsgruppe har lagt frem sitt forslag.

Jeg går nå studiespesialisering VG3 og har blitt undervist i følge denne læreplanen siden ungdomsskolen. Som elev har jeg ikke merket så utrolig mye vansker angående læreplanen, annet enn at norskfaget er ganske stort og har deler av tema som en heller burde tatt med i historie- eller religionsfaget. Lærerne som faktisk skal legge frem en plan for å hjelpe oss med å nå alle kravene i læreplanen har nok mer å si om saken.

Norsk for meg handler i hovedsak om litteratur og det norske språket. I læreplanen står det «Et hovedmål for opplæringen i norsk gjennom hele grunnopplæringen er språklig selvtillit og trygghet i egen kultur som grunnlag for utvikling av identitet, respekt for andre kulturer, aktiv samfunnsdeltakelse og livslang læring.». Dette virker på meg som et mål en burde sette i religionsfaget eller samfunnsfaget i VG1, ikke norsk. Jeg er helt enig i kritikken om at læreplanen for norskfaget er for omfattende og ambisiøs.

Norskfaget må føles relevant for dagens elever, en må finne emner som appellerer til dem, og som kan fange interessen deres. Svært få elever mestrer sjangere som kåseri eller essay. Kanskje fordi de føler at de aldri kommer til å få bruk for disse sjangrene etter eksamen. En kunne tatt med blogg, film- og spillanmeldelser, dramatisering, reklame både i video og sammensatt av bilde og tekst, lese tekster om tidsrelevante spørsmål, animasjoner, eller delta i debatter i aviser og på internett med leserbrev om noe en bryr seg om. Da kan man kutte ut noen av de gamle kjedelige emnene, eller kanskje kombinere de med nye og mer moderne sjangre. For eksempel kunne man ha laget leserbrev som er satt til språkstriden, eller en anmeldelse av et av Ibsens teaterstykker. Det er mye som kan gjøres for å tiltrekke elever til norskfaget, slik at flere både mestrer og liker det.

Jeg fant et blogginnlegg av lærer Bjørn Helge Græsli, som kommer med mange gode momenter og forslag til hva som kan gjøres med norskfaget. Om du finner dette temaet interessant vil jeg anbefale deg å lese blogginnlegget, her.

Litteratur etter 1980

I det siste har vi sett på litteratur fra tiden etter 1980. Vi har lest romanen Kjærlighet av Hanne Ørstavik (1997) og sett på korte utdrag av andre tekster. En av disse tekstene var et utdrag av romanen Coka Hola Company av Abo Rasul (alias Matias Faldbakken) (2001). Denne romanen handler om en misantropisk mann, altså en menneskefiendtlig mann, som kaller seg selv Simpel. Han driver et pornofilmselskap for å finansiere det han kaller aksjoner mot det han hater. Han hater alt fra folk på trikken og junkies til familieliv, media, kultur og pedagoger.

I utdraget befinner Simpel seg i et TV-studio for et talk show der han blir intervjuet av programleder Peter Nilsen om sitt «prosjekt», som går ut på å aksjonere mot det meste mennesker gjør. Simpel sitter for øyeblikket i varetekt siktet for et voldsovergrep, der han tatoverte fascinasjon på magen til en kulturarbeider som han hadde dopet ned. Dette var en del av hans misantropiske aksjoner. Simpel fremstilles som en veldig sint og misfornøyd person, som hater alt og alle. Samtidig støtter publikumet i salen Simpels utspill, til Simpels store misnøye. Han blir mer og mer forbanna over jubelen han får av publikum. Det er tydelig at Simpel prøver å provosere, men mislykkes.

Jeg tror temaet handler om at ingenting provoserer lenger. Simpel sitt prosjekt burde være ganske provoserende, men både publikumet og programlederen virker utrolig støttende til det. Det er tydelig at han vil sjokkere eller provosere folk, og når han mislykkes med dette blir han rimelig forbanna. Språkbruken hans virker også som et verktøy for å provosere, men publikum bare jubler enda mer når han prater.

Utdraget av romanen representerer litterære tendenser fra skittenrealismen, som ofte tar opp den triste hverdagen til desillusjonerte tapere som kun er omringet av kvalme og ubehag. Menneskene er sære og kommuniserer svært dårlig med hverandre. Det finnes ingen tabuer, verken språklige eller tematisk. Utdraget passer perfekt til beskrivelsen av skittenrealisme.

Abo Rasul er forfatter av enda en roman om misantropi, Macht und Rebel (2002). Begge romanene er beskrevet som rå og overdrevet ekle. Om jeg skal dømme fra utdraget jeg har lest, vil jeg si at det som karakteriserer tekstene hans er negativ overdrivelse og et hverdagslig språk. Jeg likte utdraget ganske godt når jeg fikk tenkt meg om. Det var ikke som noen andre tekster jeg har lest tidligere. Utdraget fikk meg til å le og føle avsky på en og samme tid.

Ferdig med fordypning!

Nå er jeg ferdig med fordypningsemnet i norsk. Jeg valgte, som dere kan se i forrige innlegg, å fordype meg i tegneserier. Dette gjorde jeg fordi jeg egentlig visste ganske lite om tegneserier og de ulike faktorene som spiller inn i tegneseriene. Jeg har lest mange bøker og sett mange filmer, så jeg kunne ha valgt å fordype meg i adaptasjon fra bok til film, som mange andre i klassen gjorde. Også derfor valgte jeg tegneserier, jeg ville velge noe som ikke alle hadde valgt.

Det gikk fort opp for meg at emnet Tegneserier er en hel verden, som jeg ikke visste om. Det finnes utrolig mange forskjellige tegneserietyper, dette fordi tegneseriene må passe til tiden den er laget i og til de sosiale omstendighetene. Dette gjorde det ekstra vanskelig å avgrense området jeg ville fordype meg i. Problemstillingen min ble til slutt: «Hva kjennetegner tegneseriene «Pondus» og «Tommy og Tigern»? Med utgangspunkt i bøkene Pondus 0-6 og Tommy og tigern På den grønne eng».

Jeg likte at vi fikk arbeide ganske fritt med emnet, men dette gjorde jo også at vi måtte ta ansvar for å få gjort oppgaven. Jeg syntes at det var vanskelig å finne ut hvor jeg skulle starte arbeidet, og hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg lærte mye om emnet mitt, men det viktigste jeg lærte av å arbeide med dette, må ha vært at jeg har en del forbedringsmuligheter i forhold til måten å jobbe på. Om jeg kunne gjort noe annerledes, ville jeg ha brukt tiden bedre og fordypet meg enda mer innenfor emnet.

Fordypningsemne

Nå er tiden inne for å begynne på et fordypningsemne i Norsk.
I læreplanen står det:
"Mål for opplæringen er at eleven skal kunne gjennomføre arbeidet med en selvvalgt fordypningsoppgave og utforme den som en muntlig, skriftlig eller sammensatt tekst med språklig, litterært eller annet norskfaglig emne"

Jeg har valgt å fordype meg i tegneserier. Tegneserier finnes over alt. På internett, i aviser og i egne blader. Det finnes tegneserier for både barn og voksne. At noen klarer å tegne personer og dyr i en morsom eller interessant situasjon forundrer meg. Jeg tror dette kan bli både gøy å interessant å fordype seg i, derfor valgte jeg tegneserier.

Talemål

I Norge finner vi veldig mange forskjellige dialekter, eller talemål. Jeg kommer fra Vestlandet, nærme Bergen. Talemålet mitt har visse likheter med den Bergenske dialekten, som skarre-r og ingen tjukk L. Likevel skiller talemålet mitt seg ganske mye fra talemålet til en bergenser. Når jeg snakker bruker jeg ord som «eg», «ikkje», «gjera», «ei jenta» og «den jento».  Der jeg bor snakker de fleste som jeg gjør, selv om den bergenske dialekten har spredd seg utover i distriktene. Jeg går på en skole som ligger en time nærmere Bergen enn der jeg bor. Her har de fleste et bergensk talemål.

Noen ganger merker jeg at jeg legger om talemålet mitt litt, alt etter hvem jeg snakker med. Snakker jeg med medelever fra skolen min, bruker jeg noen av ordene de gjør. Snakker jeg med mamma og pappa, snakker jeg mer «Stril». Det er merkelig hvordan jeg noen ganger ikke engang merker at jeg legger om talemålet mitt.

Adaptasjon

Adaptasjon kommer av det latinske ordet adaptare, som betyr å tilpasse.  Adaptasjon fra litterære tekster til film er så vanlig at rundt en tredjedel av alle filmer bygger på en bok. Mest vanlig har det vært å bruke en roman som utgangspunkt for filmmanus. En grunn til dette kan være at romanen allerede har blitt en stor hit, derfor er sjansen stor for at filmen også blir en hit. "Harry Potter" ble en stor suksess da bøkene kom i butikken. Og en like stor hit som film.

Romaner jeg har lest som har blitt adaptert til film har ofte vært bedre enn filmen. Det positive med film er at man kan manipulere bilder til å se veldig ekte ut. Det blir en slags kunstform nesten. Bøker kan likevel fortelle deg mer enn en film, mener jeg. I noen bøker beskrives situasjonen helt ned til lukt og stemning. Ofte får man også vite hva de forskjellige personene i boken tenker og føler.

Filmen "Tatt av kvinnen" er bygd på en roman av Erlend Loe. Denne filmen har vi sett i norsktimen. Jeg tror filmen prøver å formidle forholdet mellom mann og kvinne, samtidig som den viser oss hvordan hovedpersonen til slutt må ta styringen i sitt eget liv og finne ut av hva han selv ønsker av det. I denne filmen brukes mye voice-over, som fungerer som en fortellerstemme. Bruken av dette gir en sterk følelse av at hovedpersonen forteller oss om livet sitt, samtidig som det blir illustrert med scener. Jeg syntes at filmen var ganske god og til tider morsom i og med at de overdrev en del. Filmen er absolutt verdt å se.


Her kan du se traileren til "Tatt av kvinnen".

Sidemål

Kunnskapsdepartementet la tirsdag 24.1. fram til høring et forslag om å endre norskfaget. Forslaget som er utarbeidet av Udir innebærer blant annet at det bare skal være en skriftlig karakter i norsk. Det betyr altså at det blir slutt på egen karakter i sidemål, og at den skriftlige karakteren skal omfatte ferdigheter både i nynorsk og bokmål.

Dette forslaget virker på mange kun som et påskudd for å gjøre mindre. Det virker ikke som politikerne har troen på at elevene klarer å lære seg både nynorsk og bokmål like godt, og derfor gjør de oss heller en stor bjørnetjeneste ved å si at vi skal slippe å vurderes i hver skriftnorm. Å lære seg begge skriftnormene er ikke uoppnåelig, alt som trengs er at en er innstilt på å gjøre sitt beste og faktisk arbeide for det. En må jobbe for å klare målene sine, det må man gjøre i alle fagene på skolen og i alle andre oppgaver i livet.

En veldig liten andel av norske elever velger nynorsk som sitt hovedmål, og mange mener at denne endringen i norskfaget vil svekke opplæringen i nynorsk. «Vi vet at karakterer er undervisnings- og læringsstyrende for elevers prioritering av arbeidet. Derfor må vi ha en egen karakter i sidemål både i ungdomsskolen og den videregående studieforberedningen», sier Håvard B. Øvregård til NRK. Jeg er enig i det Øvregård sier, om en ikke er motivert til å lære seg skriftnormen vil en prioritere det bort, og slik kan nynorsken svekkes.

Underholdningsprogrammet nytt på nytt spøker også om det nye forslaget som utarbeides. Blant annet spøker de om at det er mye som er lettere enn å lære seg nynorsk, så hvorfor ikke heller ta det inn i skolen. Her kan du se klippet av sendingen.

Dette halvåret skal jeg skrive innleggene mine på sidemålet mitt, som er bokmål. Jeg har alltid hatt nynorsk som mitt hovedmål, så det falt naturlig å velge dette når vi fikk velge eget hovedmål. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye over valget, men jeg husker at foreldrene mine ville at jeg skulle velge nynorsk, selv om de begge skriver bokmål.

Selv mener jeg at jeg behersker begge målformene like godt, og at jeg fint klarer å uttrykke meg på både bokmål og nynorsk. Det er ikke så mye som skal til for å beherske begge målformene. Vi får ofte muligheten til å øve oss på å skrive både nynorsk og bokmål fordi vi må gjennom vurderinger av begge målformene.

Nyrealismen

Dette blogginnlegget er resultatet av et gruppearbeid i norsken. Siden alle på gruppen unntatt meg har bokmål som hovedmål, lot jeg hele innlegget bli på bokmål. Vi har lest tekstene «Markens grøde» av Knut Hamsun, Sommarkvelden av Olav Duun, langarane av KristoferUppdal, og Kransen av Sigrid Undset.

   

Markens grøde er et romanutdrag fra 1917, og er skrevet av forfatteren Knut Hamsun. Markens grøde handler om en bonde som startet å dyrke sitt eget jordbruk på et lite sted alene, som han kalte Sellanrå. Han gjorde alt gårdsarbeid selv, for hånd, men kunne ikke lese eller skrive. Årene gikk og flere og flere bønder flyttet til området og nye gårdsbruk vokste fram. De levde under en tid der industrialiseringen var på god vei å utvikle samfunnet.

Sommarkvelden er et utdrag fra romanen «I eventyre» (1920), som er fra romanserien «Juvikfolke» (1918-1923), skrevet av Olav Duun. I dette utdraget møter vi Odin og mora Elen, som er på vei til Kjelvika. Odin skal settes bort som gjetergutt i Kjelvika, fordi mora har giftet seg nylig, og den nye mannen hennes vil ikke at Odin skal bo hos dem.

Langarane er et romanutdrag fra «Kongen» (1920) av Kristofer Uppdal. Romanen er nummer fire i et verk på 10 bind, og handler om unge Tørber Landsem som, etter å ha sett faren dra hjemmefra, selv drar i vei og blir en del av det barske og brutale rallarmiljøet sammen med Sulis-kongen, som blir en slags farsfigur for Tørber.

Kransen handler om middelalderjenta Kristin Lavransdatter. I det utdraget vi leste var handlingen lagt til et sted hvor hun møter en gutt hun gjerne vil være sammen med. Tvisten er at foreldrene allerede har forutbestemt hvilken mann hun skal tilbringe livet sammen med. Kristins handlinger strider i mot hva foreldrene har bestemt for henne.

Den nyrealistiske diktingen fra første halvdel av 1900-tallet gjenspeiler store endringer i det nye hundreåret og tar for seg både personlige og politiske utfordringer i samtiden. I teksten Markens grøde leser man om endringene som oppsto i samfunnet på1900-tallet. Spesielt om modernisering av landbruket. Jordbruksarbeid gikk fra å være en naturkraft til å bli mer en industrialisert kraft. Det oppstod også personlige utfordringer under denne moderniseringstiden. I Markens grøde kommer den personlige utfordring veldig godt frem, da bonden Isak skulle bygge en slåmaskin. For å kunne klare å bygge denne slåmaskinen måtte han følge en bruksanvisning, men bonden kunne ikke lese eller skrive, så han gjettet seg frem til resultatet. Han var fast bestemt på at han skulle klare dette, for han ville ikke bli sett ned på av de andre på grunn av sin svakhet, og spesielt ikke av sin sønn. Til slutt sto slåmaskinen ferdig montert, men spørsmålet var om den fungerte. Han prøvde den og den klippet gress. Isak var så stolt og samlet folket i gårdsområdet for å vise fram den nye arbeidskraften, men selvfølgelig gikk ikke det som planlagt. Maskinen ville ikke slå. Sønnen leste bruksanvisningen og startet å rette på farens feil, men Isak unnskyldte seg bare med at han ikke hadde brillene til hjelp. I denne situasjonen kommer det godt fram at faren ikke vil virke «dummere» enn de andre. Spesielt ikke dummere enn sønnen, selv om de levde i en tid der samfunnet var blitt mer modernisert.

Samfunnsendringer som kom med 1900-tallet kommer også sterkt til syne i utdraget Sommarkvelden av Olav Duun. Sigmund Freuds teori om at barndommen hadde stor betydning for utviklingen av individet preger teksten. Utdraget handler om Odin som skal settes bort. Dette kan være en hendelse i barndommen hans, som endrer den han blir som voksen. Gjennom teksten gir Odin uttrykk for at han modnes mer og mer. I begynnelsen sier han ting som en hver syvåring sier, men på slutten når mora må gå fra han, viser Odin at han har blitt moden nok til å akseptere at han må bli igjen. Han henger seg ikke på mora, han gråter ikke, han springer ikke etter henne, han aksepterer det bare. På vei hjem igjen undrer også mora seg om det hun gjør er det rette. Dette temaet kan ha rot i Freuds teori om barndommen.
Personlige utfordringer kommer til syne hos både mora og sønnen. Mora må gjennomføre et vanskelig valg, mens sonen må takle det å være på en ny plass med nye mennesker, uten mora.

Langarane er lagt til rundt år 1900, og handler om livet til rallarene. Romanen skildrer framveksten av arbeiderklassen i Norge, og fagorganiseringen som fulgte. I denne tiden foregikk det en overgang fra bondesamfunnet til arbeider- og rallarkultur, og hovedpersonen, Tørber, rømmer fra livet som bondegutt og blir heller omstreifende rallar. I utdraget gis det uttrykk for at Tørber ikke har et enkelt liv, og det går inn på psyken hans. Han vet selv at han bedriver kriminelle handlinger, som ulovlig salg av sprit, men han fortsetter å gjøre dette da han heller ønsker å være lojal mot ”kameratene”. I og med at han er klar over at det han gjør er ulovlig er han bestandig nervøs og redd for at han skal bli tatt og at de hjemme skal finne ut av hva han driver med. Langarane skildrer likevel også det sterke samholdet og kameratskapet mellom rallarene.

Novellen om Kristin Lavransdatter tar opp flere temaer som er vevd godt inn i hverandre. Europa begynte å bli sekularisert og var mindre avhengig av hva kirken mente og sa. Det var et større fokus på det selvstendige individ. Mennesket skulle få ta sine egne valg uten at en gruppe, enten religiøse institusjoner eller familien, skulle påvirke beslutningen. Arrangerte ekteskap mast sin glød på grunn at dette synet, og nettopp dette er tatt opp i Kransen. Familien har bestemt at Kristin skal gifte seg med Simon Darre, men hun vil heller være sammen med den gutten hun har følelser for. Sigrid Undset fremhever det ansvaret kvinnene har for sitt eget liv. Hun skylder ikke på samfunnet, slik som litteraturen på slutten av 1800-tallet gjorde. Skylden og ansvaret ligger hos individet. Konflikten mellom religion og egen vilje står sentralt i teksten.

 Nyrealistene prøvde å skape et realistisk og troverdig bilde av mennesker og miljø i diktingen sin. De litterære midlene forfatterne bruker er ganske like, og man kan se mye av det samme gå igjen i tekstene. Det blir brukt litterære virkemiddel som besjeling, mye adjektiv, mye komma og lange setninger, kontraster, sammenligninger, gjentakelser, dialekt, og bruk av sanser.

Både ”Markens grøde” og Sommarkvelden er fortalt i kronologisk rekkefølge, der den begynner midt i en handling. Forfatterne i forteller gjennom en autoral synsvinkel. Fortelleren står utenfor handlingen og gir innsyn i flere personer. Språket er preget av dialekt, spesielt i dialogene. Det er heller ikke så høytidelig.
 
Typiske trekk med fortellermåten i begge tekstene, er at fortelleren står utenfor handlingen, men gir leseren innsikt i flere personer. Leseren får også innsikt i miljøet ved skildringen av naturen og miljøet. Teksten Sommarkvelden er også skrevet i fortid, som kan få det til å virke som et minne som fortelles. Personskildringen er full av nyanser og motsetninger. Miljøskildringene tar opp en stor del av teksten. Hver lukt, lyd og syn er skildret klart og levende. Språket er preget av dialekt, spesielt ved dialog. Komposisjonen er klassisk i tekstene.

Språket i Langarane er skrevet på dialekt og skildringen har et sterkt nasjonalt preg, noe som er typisk for nyrealismen. Dette var med på å skape et mer naturlig og troverdig bilde av miljøet og personene.

Språket i disse fortellingene er ikke helt som språket i bøker i vår tid. Likevel liker jeg disse tekstene godt. Fokuset på individ får en til å forstå og kjenne seg igjen i fortellingen, selv om en kanskje ikke har noen kjennskap til den sosiale settingen. Det at en bruker mye dialekt får også tekstene til å fremstå som mindre høytidelig, som igjen kan nå ut til en større gruppe lesere.                                                                                                                   

Forfattarportrett

I norskfaget har me dette halvåret halde presentasjonar om ein skjønnlitterær forfattar. Eg valte å presentere Unni Lindell. Ho er mest kjend for kriminalromanane om førstebetjent Cato Isaksen. Sjølv om ho også har skrive mange barnebøker, ungdomsbøker og dikt. I bøkene hennar skriv ho ofte om det kvardagslege, med eit enkelt språk prega av dialekt. Spenning og mystikk er ein stor del av forfattarskapen hennar. Karakterane er ofte skildra med psykologisk innsikt som viser samanheng mellom handling og hendingar. Ho viser svært stor innleving i kva som helst situasjon.

Roald Dahl var favorittforfattaren min då eg var yngre. Han har skrive fantasifulle historier der kva som helst kunne skje. Historier som «Charlie og sjokoloadefabrikken», «Mathilda», og «Danny og den store fasanjakten». I seinare tid har eg funne stor glede i mange andre bøker med variasjon av sjangrar.

Eg har alltid likt skjønnlitteratur. Nokre skjønnlitterære bøker fangar merksemda di så du ikkje klarer å leggje frå deg boka. Om ei bok er verkeleg god kan man drøyme seg heilt bort.